Udland

Unnis brev på norsk: Kjære Andrine mi

Kjære Andrine mi

I kveld har jeg sett på filmen Letters to Juliet. En romantisk film som har fått meg til å le og gråte. Rett som det er har jeg kasta blikket bort i sofaen ved sida av meg. Jeg har hørt stemma di: Mamma gråter du nå? Jeg ser bort på deg og ser at det renner tårer hos deg også :-) Det er som om du er der. Så ler vi litt, fordi vi er så håpløst romantiske.

Slik er det fortsatt, etter to år uten deg. Jeg ser deg hjemme. Jeg hører deg. Jeg ser deg ute blant mennesker. Den dagen jeg visste du vokste inni meg, ble du en del av meg og jeg elsket deg, som jeg elsker søstrene dine. Alltid vil du være en del av meg. Alltid vil jeg vere mammaen din. Alltid vil jeg tenke på deg og fortsatt vil jeg lure på hvordan du har det. Jeg vil aldri glemme deg.

Slik er det å være mamma. Det vet jeg, fordi min mamma er nå 74 år og hun er fortsatt med i livet mitt og bryr seg om hvordan jeg har det. De to siste årene har vært tøffe for henne, fordi hun mista deg, barnebarnet sitt, og hun har vært bekymra for meg, barnet sitt. Hun har en dobbelt sorg.

To år har gått jenta mi. To år siden du pakka kofferten din og du var full av forventning, fordi du skulle dra på den første AUF-leiren din. Du gleda deg stort! Og på Facebook skrev du kvelden før du skulle dra: Nå er alt pakket og klart til sommerens største eventyr!

Det ble det og du sendte smser til meg om hvor fint du hadde det. Den siste dagen du levde var du bekymra over at telefonen din var blitt fuktig av alt regnet og lurte på hva du skulle gjøre med det. Jeg, mammaen din, ga deg råd om at du måtte prøve å få lagt den på et tørt sted. Det gjorde du og det ble i Storsalen, stedet du du ringte til meg den aller siste gangen. Du gråt,du skrek og du var så redd. Jeg kunne ikke hjelpe deg....mamma som alltid var der.

Så var du ikke mer. Livet ditt ble åtte dager fra å bli 17 år. Tre skudd drepte deg. Det du fikk på nært hold, med revolver, i nakken, var det siste skuddet og det som tok livet av deg. I obduksjonsrapporten sto det at sokkene dine var rene. Betyr det at du akkurat hadde tatt av deg støvlene og var på veg ut i vannet for å svømme? Du var en god svømmer, men du hadde valgt ikke å gjøre det. Vennene dine sier du ikke ville dra fra dem og at du var den som trøsta og holdt motet oppe, helt til det siste. Politiet var kommet til øya da du ble drept.

Vi skulle leve videre. Uten deg elskede Andrine. Vi er så mange jenta vår. Det er alle i familien din, det er vennene dine, deg er alle de menneskene som er glad i deg. For alle menneskene som ikke kjenner deg har livet gått videre på en annen måte enn for oss som elsker deg. For oss er det som om 22.juli var i går. Vi kan fortsatt ikke helt forstå hva som har skjedd. Selv om vi levd gjennom alt som har vært. Vi har venta på å få vite hva som skjedde med deg, det tok et år. Vi var gjennom en rettsak, hvor drapsmannen til 77 mennesker fikk sin dom. Vi strever med å leve med at vi alltid vil høre og lese om det som skjedde denne dagen. Det er en del av Norges historie. I skolen vil det være en del av kunnskapsmålene, i media vil det fra tid til annen bli fokusert på. Det betyr at det alltid vil bli rippa opp i. Den skorpa på såret som er i ferd med å bli et arr, vil aldri kunne bli et arr, fordi vi alltid vil kunne lese om det som skjedde.

I et av vinduene i huset vårt, henger et hjerte i glass. Det hjertet lå plutselig i postkassa en dag, fra en mamma som jeg hadde hatt på samtaletimer på skolen, fordi jeg var læreren til barnet hennes. Dette hjertet har en plasterlapp støpt inn i glasset og jeg tenkte at dette er mitt hjerte.Alltid vil jeg ha et sår i hjerte og plasterlappen må vere på, ellers er jeg redd for at det forblør.

Likevel, jeg har valgt å leve videre. Det har jeg valgt for deg, fordi du du skal ha ei mamma som du kjenner igjen. Jeg har valgt det for alle menneskene jeg elsker.Mamman din har alltid vært en fighter. Jeg er det fortsatt. Men jeg har stoppa opp og jeg har tatt noen nye valg i livet. Kanskje vil noen si at jeg har forandra meg og ja, kanskje har jeg det, eller kanskje har jeg søkt tilbake til hun jeg egentlig er og de verdiene som er viktige for meg.

Det nære samværet med andre mennesker og bry meg om andre, har blitt det mest viktige.

På drapsdagen din vil jeg være på Utøya, sammen med mange andre som mista sine kjæreste der. Det gir meg en egen ro å være der du hadde dine siste lykkelige dager og der du trakk dine siste åndedrag.

Jeg savner deg så veldig veslejenta mi

Varmeste klemmen fra mamma